Skrevet av: Sara Langvik Berge

I hjertet av Middelalderbyen i Oslo, rett vest for Oslo Ladegårds hage, er Follobaneprosjektet nå godt i gang. I området under Bispegata skal en firespors jernbanekulvert bygges og Bispegata reetableres på kulvertens tak. Når dette er gjort, kan du snart ta toget fra Ski til Oslo S på 11 minutter (du rekker kanskje å drikke opp kaffen din før du er fremme).

Middelalderens bispeborg
Områdene som graves ut ligger et steinkast unna Ladegården, som er bygget oppå fundamentet til Oslo Bispeborg. Bispeborgen ble påbegynt av Bisp Nikolás Árnason på starten av 1200-tallet, og i kjelleren til Ladegården ligger restene av den såkalte «Bisp Nikolas vinterhall». Det har blitt gjort flere undersøkelser i Ladegårdskjelleren, av N. Nicolaysen 1865-68, O. Olsen 1962 – 68 og D. og G. Fischer 1965 – 68.

Bispeallmenningen, som lå omtrentlig der Bispegaten har ligget frem til i dag, var trolig den sørlige grensen for biskopens eiendom. Eiendommen strakk seg ned mot havna i vest. Kongsgården lå ca. 500 meter sør for Bispeborgen. Langs sørsiden av allmenningen lå trehusbebyggelsen tett hele veien ned til havna.

I løpet av middelalderen ble Bispeborgen utvidet til et lukket forsvarsanlegg med ringmur. Ved reformasjonens innføring på 1500-tallet flyttet biskopen fra Bispeborgen og over til et nytt anlegg som ble etablert på ruinene av Olavsklosteret. I 1537 ga kongen tillatelse til at alt «undentaget thet store torn oc thet stenhus som staar uptil tornet oc tretti alne vidt på alle kantter om kring samme thoorne oc stiennhuus» kunne rives ned. I 1624 ble byen rammet av en så kraftig brann at kong Christian IV besluttet å flytte byen inn under Akershus festning. Den nye byen fikk navnet Christiania. Biskopen og hans menn var de eneste geistlige som fortsatt holdt til i Gamle Oslo. I de kommende århundrer ble de monumentale byggverkene av stein brutt ned, og de fleste bygninger jevnet med jorden.

Bispeborgen gjenfunnet?
De første restene av Bispeborgen utenfor Ladegårdskjelleren ble påtruffet i Ladegårdshagen, i forbindelse med utbygging av jernbanen i 1903. Heinrich Jürgensen foretok arkeologiske undersøkelser i deler av hagen, og det ble avdekket en imponerende steinbygning. Bygningen ble kalt «sommerhallen», men dens alder og funksjon er fremdeles omdiskutert.

I 1954 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser under ledelse av Cato Enger i forbindelse med byggingen av jernbanekulvert for Nordre Tomter Spor. Denne kulverten skiller dagens to utgravningsområder.  Under Engers utgravning ble både Bispeallmenningen, murkjellere og trehus avdekket.  Noen av strukturene strekker seg ut i begge av dagens utgravningsfelter, og ble av Enger tolket til å være blant annet Bispeborgens «ytre ringmur».

Videre vestover mot havna har det vært noen få spredte undersøkelser, men ingen som med sikkerhet har påtruffet rester av Bispeborgen. Biskopens materielle behov var stort, og det må ha vært nødvendig å ha bygninger for mange slags funksjoner. Den tidligere tolkningen av Bispeborgen som en kvadratisk borg, hovedsakelig beliggende øst for dagens undersøkelsesområde, kan se ut til å måtte vike for et større anlegg bestående av flere bygninger med ulike funksjoner. NIKU har til nå avdekket flere murer og kraftige fundamenter som må ha tilhørt bygninger av betydning.

Etter hvert som Follobaneprosjektet skrider frem, vil vi blogge om de forskjellige bygningene og strukturene vi avdekker i tilknytning til Bispeborgen. Er Cato Engers ringmur en ringmur? Hvor langt vest har Bispeborgen ligget? Hvordan var Bispeborgen organisert? Follow Follo så får du kanskje svar!

Litteratur

Dahlin, E. 1982. Middelalderens bispegård i Oslo. En bygningsarkeologisk undersøkelse. Upubl. Magistergradsavhandling i nordisk arkeologi. Oslo 1982.

Diplomatarium Norvegicum

The post Bispeborgen graves frem appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Skrevet av Kristine Ødeby

På Follobaneprosjektet i Oslo har vi på ett av utgravningsfeltene gravd fram et stort tregulv. Tregulvet var opprinnelig både langt og bredt (det har målt minst 10x10m), og utgravningen avdekket langsgående steinmurer i nordre og søndre ende av gulvet. Plankene er orientert øst–vest, parallelt med Bispegata, og ser ut til å ha vært bygd opp av to faser plankegulv med enkelte tverrgående planker imellom.

Tregulvet funnet allerede i 2015

Deler av tregulvet ble gravd ut allerede høsten 2015. Da kjente vi ikke gulvets totale utstrekning, men kunne se at det fortsatte inn i graveskråningen til feltet vi graver ut i nåværende prosjektfase. Gleden var derfor stor da det viste seg at tregulvet ikke bare fortsatte, men at det var mye større enn forventet.

Rett vest for tregulvet har vi også gravd fram en rekke tverrgående planker som ligger med ca. en meters mellomrom. Disse plankene strekker seg fra tregulvets ende og vestover. Dersom det skulle vise seg at disse plankene er en fortsettelse av fundamenteringen til gulvet, og at plankegulvet er fjernet her, vil den opprinnelige lengden på tregulvet ha vært enda åtte meter lengre enn det som er bevart i dag. Det vil si et tregulv som er totalt 18 meter langt!

Mange gjenstandsfunn

Vi kjenner foreløpig ikke tregulvets datering eller funksjon, og vi vet ikke om det har vært utendørs eller innendørs, men vi har gjort en del gjenstandsfunn i lagene over og under det øverste plankedekket. Det aller mest merkbare er den store mengden dyrebein. Spesielt har vi funnet veldig mye bein av fugl, men også småfe, fisk, hare, katt, hund og til og med rådyr!

Det at det ligger så mye dyrebein oppå gulvet har ledet oss til en tolkning om at det har vært en del lystige lag her. Siden vi i tillegg har gjort funn av spillebrikker og ravperler, kan vi bare begynne å forestille oss festlighetene som har utspilt seg.

Blant arkeologene har fantasien fått fritt spillerom, og vi har sett for oss et langbord med mange velkledde gjester, svært god stemning, store mengder stekt fugl, trolig mye god drikke og underholdning i form av spill og sang.

The post Lystig lag på tregulvet appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Illustrasjonsfoto hentet fra http://vaticanyouradio.blogspot.no/2016/01/

Skrevet av Sara Langvik Berge

For mer enn 750 år siden sendte paven et brev til biskopen av den lille byen Oslo. Brevet var skrevet på latin, på pergament som var rullet sammen. På dette brevet hang et blysegl – en «bulle». Et slikt blysegl ble nylig funnet under NIKUs utgravninger på Follobaneprosjektet i Oslo. Funnet ble gjort i området som blir tolket som inngangspartiet til middelalderens bispeborg, ca. et kvarter før riksantikvar Jørn Holme kom på besøk i felt.

Vi kjenner kun til en liten håndfull lignende gjenstander fra norsk middelalderkontekst, og bare to i Oslo. Det er ingen overdrivelse at funnet av dette blyseglet ga et ørlite snev av gåsehud på en ellers varm dag i felt.

Brevet er for lengst borte, og vi kan bare fantasere oss frem til hva som sto i det. Paven sendte ut mange slike såkalte pavebuller, med alt fra bannlysninger og befalinger, til oppfordringer og tillatelser. Vi snakker altså om offentlige brev fra den pavelige administrasjonen, og det var knapt den ting som var for liten til å vies oppmerksomhet. Middelalderens paveadministrasjon drev altså med skikkelig micromanagement.

SPASPE

Blyseglet var brettet i to, med obvers side synlig på utsiden og revers side gjemt inne i bretten. På obvers venstre side står bokstavene SPA over avbildningen av en mann med langt skjegg og hår med høyt hårfeste. Dette er ansiktet til St. Paulus. På den høyre siden står det skrevet SPE over bildet av en mann med krøllete hår og skjegg. Denne mannen skal forestille St. Peter. Midt i bretten er det et kors. På den siden av seglet som var skjult da seglet ble funnet står navnet på paven som sendte bullen.

Dette blyseglet har altså vært brettet i to siden middelalderen. Spørsmålet var hvorvidt det ville være mulig å brette det ut igjen uten å ødelegge det? Konservator Elin Storbekk fra Kulturhistorisk museum kom imidlertid fram til en ikke-destruktiv metode å hente ut informasjonen på: Med plastelina pakket i plastfolie klarte hun å få en avstøpning av deler av navnet på paven, og ut fra de enkelte bokstavene og deres plassering, ble det klart at det som står på den skjulte siden er INNOCENTIVS PP IIII, altså pave Innocens den fjerde.

Den katolske kirke brukte noen ganger fire «I»-er for tallet 4, i stedet for IV, og det var en liten stund usikkerhet om hvorvidt det var Innocens den tredje eller den fjerde. Den første «I»-en har blitt delvis skadet i bretten, men den var fremdeles så vidt synlig, i tillegg til at avstanden mellom tegnene viste at det var fire «I»-er der.

Opptatt av korstog

Pave Innocens IV var pave fra 1243 til 1254. Han var ikke så uskyldig som han kan høres ut og var mer enn gjennomsnittlig opptatt av korstog. Han sendte korstogspredikanter rundt for å samle inn penger og overtale stridsmenn til å være med på korstoget ledet av Ludvig IX av Frankrike. Den norske kongen Håkon Håkonsson hadde i brev til paven lovet å lede en korsfarerflåte, men fikk kalde føtter og nektet senere å delta.

Dette skulle vise seg å være en klok avgjørelse. De kristne ble slaktet ned i hopetall og den franske kongen ble tatt til fange. Det kostet et hundretusentalls gullmynter å få satt ham fri, og resultatet av korstoget var mildt sagt lite vellykket.
I 1245 innvilget Innocens bruken av røde kardinalhatter. De røde hattene var ikke et motefenomen, men et symbol på kardinalenes beredskap for å blø for Kirken.

Blant de mer interessante brevene pave Innocens sendte var Ad exstirpanda, en autorisasjon for bruk av tortur av kjettere under inkvisisjonen for å få frem en tilståelse, og henrettelse på bål av kjettere som skulle være så uheldige at de falt for fristelsen for tilbakefall.

Forsøkte å kristne mongolene

Innocens IV skrev flere brev som omhandlet jødene, blant annet beordret han i mars 1244 brenningen av Talmud, jødenes hellige skrift. Han kastet også jødene ut av Wien og nektet byggingen av en synagoge i Cordova. Likevel var han ikke helt urimelig, da han også oppfordret til stans av jødeforfølgelse på bakgrunn av anklagelsen om at jøder kidnappet og drepte kristne barn for å bruke blodet deres i religiøse ritualer.

Innocens IV skrev også flere brev om kristningen av mongolriket, som i hans pavetid var på det aller mektigste. I bullen Cum non solum oppfordres mongolene til å avstå fra å angripe kristne, samtidig som paven uttrykker et ønske om fred. Antakelig var han fullstendig uvitende om at «fred» er et mongolsk synonym for «underkastelse».

Innocens IV sendte flere brev til Norge

Pave Innocens IV sendte flere brev til Norge, og mens mange av disse var rettet til Bjørgvin og Nidaros og omhandlet korstogene, var det også en del korrespondanse som gikk på å dispensere geistlige for såkalte «fødselsfeil» (født uekte), mekling mellom sekulærgeistligheten og munkeordenene, og personlige beskyttelsesbrev.

Men hvilke brev skrev paven til biskopen av Oslo? Regesta Norvegica viser at det finnes flere brev, blant annet et stadfestingsbrev, datert 23. oktober 1253, og sendt til biskop Håkon og hans kapitel: Han stadfester deres rett til å delta i valg av biskop på Hamar og at det nylig inntrufne ved valget av [Tore/Tord?] til ny biskop av Hamar skal ikke få betydning for kapitlets valgrett i fremtiden. Brevet var svar på en klage over at Oslo-biskopen følte seg forbigått ved det siste valget, og at de ville ha en bekreftelse på at dette ikke skulle bli en gjentakende affære.

På grunn av uoverensstemmelser med sin tidligere venn, keiser Fredrik II, bodde pave Innocens den fjerde mesteparten av sin tid som pave i Lyon, og ikke i Roma. Det er derfor sannsynlig at brevet som bullen fra Follobaneprosjektet hang på, slettes ikke kom fra Lateranet i Rom, men fra Lyon. Uansett hvor det kom fra, og hvilken veg det tok, ser det ut til å ha kommet frem til postadresse «Bispeborgen. Bispeallmenningen 1. Oslo».

Referanser

https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_papal_bulls
https://no.wikipedia.org/wiki/Innocens_IV
Regesta Norvegica: http://www.dokpro.uio.no/dipl_norv/regesta_felt.html

The post Det kom et brev fra Rom – eller var det fra Lyon? appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Av Nicolay Eckhoff

For noen uker siden dukket det opp et interessant funn på Follobaneprosjektet. I et område der vi allerede har funnet fragmenter av flere kammer, samt ulike rester av bearbeidet gevir, fant vi bruddstykker av et middelalders kamfutteral (fig. 1).

For de fleste er kanskje dette en noe ukjent gjenstandskategori, men beskyttelse til kammer har man trolig hatt like lenge som man har hatt kammer. På kammene er det særlig tennene som er utsatt for belastning, og fra utlandet kjenner vi til at både lærpunger, snorer, og futteral av gevir og tre, har blitt brukt til å holde kammen trygg.

Et kamfutteral er mindre vanlig å finne

I Norge er det funnet flere futteraler av gevir, hvorav de fleste på utgravningene som fant sted nettopp her i Gamlebyen på sytti- og åttitallet. Sammenlignet med det store antall kammer som er funnet, er likevel futteralet en mindre vanlig kategori.

Kamfutteralet som ble funnet hos oss er, som de fleste norske eksemplarene, laget av gevir og ser ut til å ha tilhørt en dobbeltsidig kam. Man har kunnet brette ut futteralet, slik at kammens tenner kunne settes inn mellom de beskyttende platene (fig. 2).

I tilfeller hvor man har funnet futteralet sammen med kammen, viser det seg at futteralet gjenspeiler både kammens dekor og kvalitet: jo finere kam, jo finere beskyttelsesmekanisme. Et fullt utsmykket futteral vil nok også ha økt verdien på kammen betraktelig!

Vårt funn er imidlertid av en rimelig nøktern karakter og preget med punktsirkeldekor typisk for middelalderen. Funnet er slik symptomatisk for utviklingen etter vikingtid av mer masseproduserte gjenstander, som var tilgjengelige for et større marked i de nylig fremvokste byene. I jernalderen var kammen derimot ofte et rikt utsmykket kvalitetsprodukt som fulgte eieren hele veien til graven.

Nedprioritert funn?

Det kan være flere grunner til at kamfutteraler er et mindre vanlig fenomen på norske middelalderlokaliteter. For det første kan det dreie seg om et faglig representativitetsproblem: bruddstykker av futteraler kan ha blitt identifisert som kammer, og videre kan de se ut til å ha blitt nedprioritert til fordel for kammer i litteraturen.

For det andre gjorde fremveksten av masseproduksjon og urbane markeder at produktene ble enklere og billigere – slik at man rett og slett byttet ut kammene etter hvert som de gikk i stykker. Dermed var det muligens ikke så viktig å beskytte kammen med et eget futteral.

Det blir i hvert fall spennende å se om vi finner flere eksemplarer i ukene som kommer. Kanskje finner vi kammen som passer til futteralet også.

The post Kamfutteral – En glemt kategori? appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Av Anna Klintberger Wändahl, basert på en rapport laget av Daniela Pawel på NTNU Vitenskapsmuseet.

Når prosessen med å understøtte eiendommen Søndre gate 9 med en ny grunnmur gikk i gang i august fant Torbjørn fra B.N. Entreprenør en gjenstand av metall. Etter at konservator Marte Rønning fra NTNU vitenskapsmuseet renset frem gjenstanden viste det seg at det var en Kristus figur i kobber.

Figuren har vært festet på et kors og utgjør således en del av et krusifiks. Kristusfiguren er laget separat og ble festet med nagler eller som oftest med små skruer til korset. Den står med utstrakte armer og parallelle, lett bøyde bein. Øynene er runde og figurens skjegg og hår har tydelige parallelle streker som markerer hårets materialitet. Brystpartiet er markert, og ribbeinene vises gjennom en sterkt utformet bue og parallelle streker.

Fra Limoges i Frankrike

Materialet, størrelsen og ikke minst utformingen tyder på franske Limoges som opprinnelsessted. Limoges var fra slutten av 1100-tallet og utover 1200-tallet det ledende europeiske sentrum for emaljert kobber. Produktene finnes over store deler av Europa, også i Norge.

Mona B. Solhaug, professor emeritus ved Kulturhistorisk Museum i Oslo og Norges ekspert på Limoges, har opplyst oss om at alle de norske middelalderkirkene trolig hadde en eller flere Limoges emaljer. Både Kristusfiguren og korset kan ha emalje. Det finnes flere Kristusfigurer som viser få eller ingen tegn på emalje, enn gjenstander hvor både Kristus og korset er pyntet med emalje.

NTNU Vitenskapsmuseet har et lignende eksempel i sin samling, nemlig Limoges-krusifikset fra Austrått kapell. Utformingen av overkroppen og den generelle kroppsholdningen ligner figuren fra Søndre gate.

The post Middelaldersk kristusfigur fra Limoges appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

NIKUs arkeologiske undersøkelser i Norges middelalderbyene har vært mye i mediene i det siste.

Riksantikvar og Statsråd på besøk

På mandag var Riksantikvar Jørn Holme og Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) på besøk i Follobanens utgravningsområdet.

Her fikk de omvisning fra prosjektleder Egil Lindhart Bauer, sammen med NIKUs direktør Kristin Bakken og avdelingsleder Lise-Marie Bye Johansen. Aftenposten var også med.

Holme og Helgesen har en kronikk i VG (betalingsmur) om arbeidet vi har gjort i middelalderbyene de siste åra, med Follobanen og Klemenskirken i spissen, men som også viser til arbeidet vårt i Bergen, Tønsberg, Skien, Hamar og Sarpsborg. De argumenterer at disse prosjektene er «en investering i vår felles fremtid og de som kommer etter oss».

Vi har også fortalt om liv og underholdning i Middelalder-Oslo i VG, gjennom funnet av en fløyte laget av sauebein. Se mer på vår Instagram-side.

Nasjonal og internasjonal interesse

NRK har fulgt utgravningen på Anders Madsens gate i Tønsberg.

Interessante funn har vært bl.a. en øks fra steinalderen og en arabisk sjakkbrikke. Vi ser fram til å kunne knytte resultatene fra denne utgravningen til det vi har funnet i nabotomtene.

I Trondheim har våre utgravninger på Torvet og i Søndre gate skapt nasjonal og internasjonal interesse.

Nyhetene om båtgraven funnet på Torvet, i utgravningens siste timer, har gått verden rundt og nådd noen hundre millioner lesere.

Funnene fra Klemenskirken har også hatt stor faglig betydning; Adresseavisen skriver at professor Axel Christoffersen fra NTNU mener at «Trondheims historie må skrives betraktelig om» (betalingsmur).

Lokalhistorie i Bergen

Det er ikke bare middelalderarkeologien og de store utgravningene som lager overskrifter.

I Bergen har våre undersøkelser i Strandgaten avdekket fliser som er antageligvis fra resepsjonen til det gamle Hotel Bergen, datert til slutten av 1800-tallet.

NIKUs arkeologer fortsetter arbeidet i vinter, med utgravninger i Oslo, Tønsberg, Bergen og Trondheim.

Følg med på Facebook, Instagram, denne bloggen, og i lokale, nasjonale og internasjonale medier!

The post NIKU i nyhetene appeared first on NIKUs arkeologiblogg.

Skrevet av Per Christian Underhaug

I forbindelse med utbyggingen av BIRs bossnett-system på Nordnes gjør NIKU for tiden arkeologiske arbeider på Holbergsallmenningen. Dette arbeidet har pågått i et halvt år og begynner å gi resultater arkeologisk. Det er dukket opp flere spennende funn og stratigrafiske lag, de fleste fra etter-reformatorisk tid.

Et spesielt funn er et skår fra en kanne laget i Belgia, nærmere bestemt Raeren nær grensen til Tyskland.  Etter litt detektivarbeidet har vi funnet ut at skåret er laget en gang mellom 1584 og 1600 (http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09615#).  Produsert av Engel Kran som var en kjent produsent i sin samtid (Adler 2005:278).

Susanna og de eldre. Foto: Per Underhaug

Susanna og de eldre

Dekoren på skåret forteller historien om Susanna (Soshanna) og de eldre fra Daniels bok i det gamle testamentet. Historien finner sted under det jødiske fangenskapet i Babylon.

Susanna var en vakker kvinne som var gift med et høyk aktet medlem av det jødiske samfunnet i Babylon. En dag bestemmer to eldre av samfunnet seg for å forsøke å forføre  Susanna.

De gjemmer seg i hagen hvor hun pleier å bade. Når planen deres mislykkes og de ikke makter å forføre Susanna beskylder de henne for hor. Susanna nekter å føye seg tross for truslene om hor, selv om hun vet at straffen for dette er døden.

De eldre legger så frem sine beskyldninger for rådet i samfunnet og som en del av de eldste veier deres vitnemål tungt og Susanna blir dømt til døden.

Som respons til dette ber Susanna til gud som det eneste vitne til henne uskyld. Hun blir belønnet for sine bønner og gud inspirerer profeten Daniel. Han bestemmer at de eldre skal avhøres hver for seg, der har de to så ulike forklaringer at de blir avslørt.

Det ender med at Susanna går fri og de eldre blir selv dømt til døden (Smith 1993:3).

Populær historie

Denne historien var svært populær og ofte avbildet i den kristne kunsten i sen-middelalderen og renessansen (Smith 1993:3-5).

I tillegg til å fortelle en facinerende historie gir denne kannen en veldig god datering.
Skåret som ble funnet i et brannlag rett over steril undergrunn gir en datering på når disse massene ble dannet, tidlig etter-reformatorisk tid.

Dette er også samme tidsrom man har en større bybrann (1589) hvor Holbergsallmenningen ligger i dag (Helle 1982:272 ). Dateringsprøven fra dette laget er ikke ferdig analysert på dette tidspunktet, men det er sannsynlig at den vil gi datering til bybrannen i 1589.

Kilder

Adler, Beatrix. 2005. Early Stoneware Steins from the Les Paul Collection: A Survey of All German Stoneware centers 1500 to 1850. Krüger Duck Vorlag, Dillingen-Saar.

Helle, Knut. 1982. Bergens bys histore, Bind II, Borgerskapets by. Universitetsforlaget, Oslo.

Smith, Katryn. 1993. Oxford art journal, Inventing Marital Chastity: The Iconography of Susanna and the Elders in Early Christian Art. Oxford University Press, Oxford

Najonalmuseet, iventarnummer – OK-09615 (http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09615#).

Skrevet av Ingrid Rekkavik, utrgravningsleder.

Nå er det gått tre uker siden siste blogginnlegg fra Kong Oscars gate 22, og siden da har det skjedd mye. Vi arkeologer har nå gravd oss enda en meter dypere ned i grunnen, utgravningen er nå avsluttet, og det er klart for at vårt fine lille felt nå kan bli gjort om til bosskum.

Løsningen med den gradvis synkende betongkummen har vist seg å fungere tålelig bra. Snart kan bergensere fryde seg over rene gater, når oppdragsgiver BIR fullfører sitt bossnett.

Vi har gravd oss gjennom mange ulike sand-, brann- og humuslag, som vitner om ulike faser og aktiviteter i området. Mange av funnene som dukket opp i disse lagene har vært både uventede og uvanlige.

Her på et lite område, knappe 12 kvadratmeter stort, har det dukket opp ulike gjenstander i både gull, sølv, agat og rav. Som toppen på kransekaken har vi dessuten gjort et spektakulært funn, som allerede har fått stor oppmerksomhet i media.

En gullring, intakt, med en vakker lilla ametyst i sentrum. Ut fra kontekst er det sannsynlig at den stammer fra høymiddelalderen, altså fra før svartedauden.

Ettersom funnet ble gjort helt nylig kan vi ikke si så mye om den enda, men tankene flyr jo automatisk mot hvem som bar denne ringen på fingeren. En mulighet er at den tilhørte en biskop, eller en annen høytstående geistlig.

Ametyst var nemlig mye brukt blant kirkens menn i høymiddelalderen, og hadde kallenavnet biskopsstein. Steinen ble tillagt visse egenskaper i folketroen, slik som beroligende virkning og ro til fromhet.

I laget rundt ringen ble det også funnet smale avkapp, et lite beslag, samt to synåler – alt dette i gull. Ut fra dette er det nærliggende å tro at det har vært en gullsmed på stedet. Kanskje var ringen inne til service der før den forsvant, for ringen er på et tidspunkt blitt loddet.

Gehalten er på 23 karat, som betyr at den er av nesten rent gull. En slik kostbar ring er jo så klart noe man vil ta godt vare på. Gull kan også smeltes og brukes på ny, og dette er grunner til at man så sjelden finner slike ting som dette. Så hva har skjedd her?

Forklaringen bak kan være en stor trussel i middelalderens Bergen. Det kan ha skjedd en brann. Laget like ved ringen var nemlig et brannlag, med høyt innhold av kull. Det er derfor sannsynlig at ringen har gått tapt i forbindelse med brann i området, mens den lå inne hos gullsmeden.

Men akk, enn så lenge så forblir dette bare spekulasjoner. Til vinteren vil funnene bli gjennomgått systematisk og lagt frem i en rapport, så følg med!

Skrevet av Maria Valum

NIKU er i disse dager godt i gang med en stor utgravning i Gamlebyen i Oslo. Prosjektet er det (foreløpig) siste i en lang rekke utgravninger som gjennomføres på oppdrag fra Riksantikvaren i forbindelse med Bane NORs utbygging av Follobanen. Områdene som undersøkes ligger sentralt i Middelalderbyen Oslo, under dagens Bispegata.

Det er tidligere foretatt enkelte arkeologiske undersøkelser i området, som gir oss viktig informasjon om hva vi kan forvente å finne. En av kildene vi bruker, er Cato Engers feltdagbok fra utgravningen for Nordre tomters spor i 1954 – et jernbanespor som går i kulvert under Bispegata. Utgravningsområdet fra 1954 lå midt mellom to av feltene vi graver ut i dag, og dagboknotatene er derfor viktige for å forstå det vi finner, og hvordan vi skal tolke det. I tillegg gir dagboka et innblikk i felthverdagen, med nedtegnelser av hvem som har besøkt feltet, hvilke problemer man har støtt på, og hvilke funn som ble gjort.

Kartet viser plasseringen av dagens utgravningsfelt: B1, B2, A2, C og F07. Området som ble gravd ut for jernbanespor i 1954 ligger mellom felt A2 og C/F07.

Tegning av deler av utgravningsfeltet fra 1954.

Vi har allerede gjort flere funn i felt som vi kan relatere til dagboksnotatene. Blant annet har vi avdekket flere murer fra bygninger, som i noen tilfeller kan relateres direkte til funn som ble gjort under utgravningen i 1954. Enger skriver også om «små kuppelsteiner i lys brun ren sand». Både i felt A2 og F07 har vi funnet rester etter kuppelsteinsgulv eller -gater, som ligger i et lyst sandlag.

Kuppelsteinsgulv i lyst sandlag på felt A2. Foto: Maria Valum/NIKU.

Trerennen i felt F07. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU.

I felt F07 har vi funnet en godt bevart trerenne (se bilde over), som vi også gjenfinner i felt A2. I dagboka, den 24. september 1954, skriver Cato Enger: «[…] har arbeiderne tatt opp rester av en gammel trerenne med låk. Låket har en fin bladskjøt og stakeluke. Det var også dekket med never. Denne rende […] er hentet av Folkemuseet». Vi har ikke funnet noe neverdekke, men vi er sikre på at vi har avdekket den samme trerennen som Enger omtaler. Øverst i bildet under kan man se at det er et hull i jorda der trerennen har ligget. Antakelig har de dratt deler av trerennen ut av grøftekanten.

Hullet i grøftekanten der trerennen har ligget sees øverst i bildet. Foto: Sara Langvik Berge.

24. september 1954 ble det også gjort funn av det som ble tolket som Bispealmenningen: «Vi har nå funnet Bispealmenningen og renset opp partiet over den. Vaslet Riksant. som vil ha den liggende til Fischer kommer fra Stavanger.» Dagen etter skriver Enger: «Etter pågang fra Jernbanen har R[iksantikvaren] gått med på at vi tar den [Bispealmenningen] opp og jeg fjerner partiene lagvis etter opptegning, fot. og beskrivelse.»

Det er tydelig ut fra de påfølgende notatene at funnet av Bispealmenningen var oppsiktsvekkende og viktig, og at det ga behov for økt mannskap og arbeidsro. Konservator ved Oldsaksamlingen og pionér innenfor den moderne bygningsarkeologien, Gerhard Fischer, nevnes oftere i dagboksnotatene etter funnet av Bispealmenningen. «30/9 Fischer kom i dag samtidig med Håkon Christie. Fischer stort sett enig med meg ang. gaten. […] Talt med Riksant. om å få Christie til hjelp her og skal skaffe et par studenter til hjelp fra Oldsaksamlingen. Fischer har også talt med […] Jernb. om å få noen dagers arb.fred her.» Fischers kone var også interessert i arkeologi, da «Fischer med frue» besøkte feltet flere ganger sammen. Det ser også ut til at hun var med og gravde: «Ved pel nr. 130 ble for en tid siden gravet ned til bunns av fru Fischer».

Vi har allerede gjort funn i felt som vi tolker som deler av Bispealmenningen. Det blir spennende å se hvor langt vi kan følge Bispealmenningen, og ikke minst hvor godt bevart den er.

En side i Cato Engers dagbok fra 1954.

Det er ikke alle deler av dagboksnotatene som er like enkle å tyde, og det er flere steder vi har stusset og klødd oss i hodet for å skjønne hva Enger har ment. En nedtegnelse som har gått igjen er ok. etterfulgt av et tall, eksempelvis «ok +7,15». Ut fra notatene har vi forstått at det dreier seg om notater om høyder, som et kulturlags eller en steinmurs høyde over havnivå. Etter noen runder med diskusjon og googlesøk, ble det foreslått at «ok» kunne stå for «Oslo kommune». Det viser seg at mens resten av landet har brukt «Normal null av 1954», har Oslo brukt «Normal null av 1890», gjerne kalt «Oslo lokal høyde». Først 1. januar 2015 ble «Normal null av 2000» innført for hele landet, som for Oslos del betyr at alle mål nå blir 37 cm høyere enn de var før endringa. Så den foreløpige tolkningen er at ok betegner høyde over havet ut fra lokal høyde i Oslo. Hvis det er noen som har en annen god forklaring, er vi interessert i innspill!

Kilder:

1954 Enger, Cato. Oslo Gamlebyen 1954. 10/5–15/10. GFD 160–167. Riksantikvarens arkiv.

6.7.2017

Kjære dagbok,

Feltarbeidet i Kong Oscars gate i dag var riktig artig. Rett etter lunsj kom det en oppringning fra grøften: «Vi har et hull!» Du kan bare tenke deg hvor overrasket anleggskarene var da et stort hull åpnet seg rett under hovedvannledningen – og mer eller mindre rett under føttene deres! (Hovedvannledningen skal skiftes ut i forbindelse med opprustningen av gaten, som foretas av Statens vegvesen, Region vest, med Hylland AS som hovedentreprenør.)

Hullet var nesten helt fylt med vann, som måtte pumpes ut. Det tok lang tid. Fordi…

…det viste seg at det var en stor brønn der – som ikke hadde blitt fylt igjen da folk var ferdig med å bruke den en eller annen gang i løpet av 1600-tallet. Brønnen var hele 1,7 meter dyp!! Utrolig morsom, og sjelden.

Brønnen, som var ca. 1 meter bredd innvendig, var bygget med liggende stokker sammenføyet ved hjørnene – mer eller mindre samme byggemetode som for de gamle bygningene på Bryggen.

Den ble åpenbart holdt helt rent gjennom dens brukstid; det var i alle fall ingen jord eller andre ting over bunnen (som var av stein). Da brønnen ble forlatt, dekket folk åpningen med planker. De hadde kanskje tenkt å komme tilbake til den og starte å bruke den igjen, men slikt skulle det ikke gå – den gikk i glemmeboken i flere hundre år.

Utrolig nok var dekkplankene såpass sterke at de ikke knakk da den opprinnelige hovedvannledningen ble anlagt for mange år siden. Det var først her på torsdag at de endelig ga etter for vekten av jorden – og hullet kom til syne.

Kulturhistoriske hilsener fra Bergen

Kristine Ødeby på utgravningen ved #bispeborgen i Gamlebyen i Oslo. Foto: Sara L. Berge

Skrevet av Mark Oldham, arkeolog

Sommertiden i Norge er stille: de fleste tar tre, fire eller flere uker for å nyte solskinnet, varmegrader og bademuligheter. NIKUs hovedkontor her i Oslo er ikke noe unntak; mange av våre kolleger har tatt sommerferie, og andre skal snart gjøre det samme.

Våre arkeologiske utgravninger er imidlertid definitivt ikke på ferie, og disse prosjektene – i Oslo, Bergen, Skien, Trondheim og Tromsø – fortsetter å produsere spennende resultater og stille nye spørsmål om livet i middelalderen.

Oslo

I Oslo fortsetter siste runden av Follobane-utgravningene, med fokus på bispeborgen og bispeallmenningen.

De imponerende steinmurene og fundamentene avslører en praktfull steinkonstruksjon som ville ha vært et klart uttrykk for religiøs makt i middelalderbyen.

Våre arkeologer i felt tenker mye om funksjonene til de ulike rommene eller områdene, og prøver å finne ut hvordan og hvorfor bygningene falt ut av bruk.

Arkeologene Sara Langvik Berge og Nicolai Eckhoff tar en jordprøve fra et rivningslag knyttet til bispeborgen i Oslo.

Bergen

Fra venstre: Marcin Gladki, Anja Magnussen, Piotr Prejs, Adam Hultberg, Per Underhaug (og kitti katt i vinduskarmen)

I Bergen nærmer vi oss halvveis i utgravningen i Domkirkegaten. Så langt har vi funnet flere strukturer og bygningsrester fra 1500-tallet.

Blant annet en steinvegg og steingulv. Det er også funnet tregulv rett nord for denne steinvegg/fundament.

Videre er det funnet nuppebeger fra Tyskland importert fra tyske Hansabyer på 1500-tallet. Flere tyske og belgiske keramikktyper fra samme periode. Vi forventer flere interessante funn fra Bergens rike kulturlag i de neste ukene.

I tillegg har det dukket opp en brønn … 

Tidligere i vår dukket det også opp en gullring i Kong Oascars gate og i lokale og nasjonale medier.

Trondheim

Fra utgravningen i Søndre gate

Trondheim fortsetter å produsere fantastisk arkeologi, og resultatene av utgravningen i Søndre gate vil sikkert føre til noen nye tolkninger av både Trondheims historie og tidlig middelalder i Norge.

Vi ønsker Jørn Holme, Riksantikvarens direktør velkommen tilbake til felt fredag 14. juli og ser fram til de siste ukene av det som har vært en ekstraordinær utgravning.

Skien og Tromsø

Vi er også i Skien for å se om det er noe igjen av en gammel kirkegård under Landmannstorget. Dette er et kort prosjekt, men det vil være interessant å se hvordan det utvikler seg og hva vi kan avdekke.

NIKU er også i Tromsø, hvor det blir gjennomført en kartlegging i forhold til den pågående oppgraderingen av Storgata og Kirkeparken.

Kommende utgravinger

Våre arkeologer er ikke bare i felt, men er også opptatt med å planlegge våre kommende utgravninger i Tønsberg, hvor vi igjen vil få muligheten til å finne ut mer om historien om området rundt Anders Madsens gate, og i Trondheim, hvor den siste sesongen på Torvet er i ferd med å komme i gang.

Begge disse prosjektene skal starte i august, så følg med på Facebook og Arkeologibloggen for flere oppdateringer fra NIKUs arkeologiske utgravninger.

Følg oss på niku.no, instagram, facebook

I Trondheim kan du like Klemenskirken og melde deg inn i facebookgruppen Arkeologi på Torvet.

God sommer!

Skrevet av Kristine Ødeby og Trond Engen

Bispegata i Oslo strekker seg i dag fra St. Hallvards gate i øst til Kong Håkon 5. gate i vest, og krysser tvers igjennom Gamlebyen i Oslo. Våren 2017 startet NIKU arkeologiske utgravninger under Bispegata i forbindelse med Follobaneprosjektet. Skriftlige kilder, gamle kart og en arkeologisk undersøkelse fra 1953-54 viser at gata har hatt omtrent det samme løpet siden middelalderen. Mellom april og juni 2017 ble det på et av utgravningsområdene avdekket fire faser av Bispegata fra etterreformatorisk tid: Under asfalten lå først et pent lagt brosteinsdekke fra 1800-tallet. Denne brosteinen finner vi igjen på fotografier fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Under dette ble det påvist tre faser av det som tolkes som 1600- og 1700-tallets kuppelsteinsdekte gateløp.

Figur 1. Bispegatas brosteinsdekke fra 1800-tallet med Ladegården i bakgrunnen. Brosteinen ble pent løftet opp av sanden med gravemaskin og overlevert til Oslo kommune for gjenbruk. Foto: Kristine Ødeby/NIKU.

Figur 2. Bispegata fotografert i 1898, med det samme brosteinsdekket. Her kan Ladegården også skimtes i bakgrunnen. Foto: Gustav Jensen (http://www.oslobilder.no/OMU/OB.F01237).

Det måtte graves dypt gjennom påfylte masser under det øverste brosteinsdekket for å komme ned på et eldre gateløp. Hele to meter under brosteinen fra 1800-tallet støtte vi på et lag av finknust, rødbrent alunskifer, som lå som et toppdekke over et lag med kuppelstein. Steinen og skiferen antas å være anlagt samtidig, siden steinene lå såpass uregelmessig at det er vanskelig å forestille seg at de har utgjort et selvstendig veidekke i en fase før alunskiferen kom til.

Figur 3. Ortofoto av yngste fase kuppelsteindekke gjenfylt med rødbrent alunskifer. Gata er kuttet av to moderne rørgrøfter i lengden og én i bredden, og avgrenset av redeponert bygningsstein i nord og et sandlag i sør. Foto: Line Hovd/NIKU, fotogrammetri: Joachim Åkerstrøm/NIKU.

Bakgrunnen for bruken av rødbrent alunskifer som fyllmasse er å finne i Alunverket som var én av de første industrielle virksomheter i Oslo. Alunverket ble startet i 1737 på Grønlia nær utløpet av Alnaelva. Alun er gjennom årene anvendt til en rekke ulike formål, blant annet garving av lær, beising av tekstiler i tøyfarverier, til maling, som legemiddel, til papirfremstilling, og til konservering. Hver vinter brøt man ut ca. 12 000 lass alunskifer som tilsvarte en produksjon på ca. 500 tønner ren alun per år. Produksjonen etterlot seg en stor mengde restavfall i form av rødbrent, finknust alunskifer. Ved de siste års arkeologiske undersøkelser i Oslo er det påvist mye rødbrent alunskifer brukt som utfylling for landutvidelse flere steder i havneområdet på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, blant annet ved Bjørvikautstikkeren, Paulsenkaia, Revierbrygga og i området ved Børsen.

Figur 4. NIKUs arkeologer renser fram yngste fase av kuppelsteinsdekket gate som er fylt opp med brent alunskifer. Foto: Jonathan Siqveland/NIKU.

Alunskifer brukt til veifylling er i mindre grad dokumentert, men i det tidligere gatenavnet ”Rødfyllgata” på Vaterland har vi rimelig sikkert et vitnesbyrd om nettopp bruk av rødbrent alunskifer som veifylling. Alunskiferen har antagelig vært lett å håndtere med spade, og utgjorde en nokså stabil fylling. Sammenlignet med kuppelstein har nok et dekke av alunskifer vært mer komfortabelt å ferdes på enten man gikk til fots eller kjørte hest og kjerre. Fyllmasse var en fornuftig anvendelse av restavfallet fra alunproduksjonen. Alunverket i Oslo ble avviklet i 1815. Ut fra verkets driftstid kan altså alunskiferen i Bispegata ikke ha tilkommet særlig senere enn 1815. Vi antar derfor at denne yngste fasen av kuppelsteinsdekke kan dateres til slutten av 1700-tallet eller begynnelsen av 1800-tallet.

Figur 5. Detalj av mellomste fase kuppelsteinsdekke. Foto: Maria Valum/NIKU.

Figur 6. Mellomste fase kuppelsteinsdekke. Deler av gatedekket er bevart langs en veiskulder bestående av bruddstein som er lagt på rekke langs søndre avgrensning av gata. Fotogrammetri: Joachim Åkerstrøm/NIKU.

Figur 7. Eldste fase kuppelsteinsdekke, sett fra vest. Den nordre delen av gata er lagt nær sørveggen av en eldre murbygning som har stått inntil Bispegata. Foto: Jani Causevic/NIKU.

Direkte under den yngste fasen kuppelsteinsgate ble to eldre faser avdekt. Steindekkene i disse to fasene var noe tettere og penere, men allikevel i en ganske slett tilstand. De minnet lite om klassiske kuppelsteinsgulv, slik man ser inne i bygninger, med glatt, vannrullet stein satt på høykant i en tett struktur. Grunnen til at steindekkene vi finner fra denne tiden virker å ha så lav kvalitet som gate kan ha vært at vedlikeholdet av gatene var overlatt til gårdeierene. I tillegg er det på 1900-tallet gravd ned flere vannrør gjennom området, som gjorde at bevarte lag kun har blitt stående igjen som smale benker. Under gravingen av rørgrøftene har trolig de bevarte gatedekkene blitt en del forstyrret, og alle grøftene resulterer i et noe fragmentert bilde av gateløpet i sin helhet.

Til tross for fragmentarisk bevaring har vi under 1900-tallets asfalt og 1800-tallets brosteinsdekke avdekket den etterreformatoriske gata som ved tidligere arkeologiske undersøkelser har blitt nesten fullstendig oversett. Fra ulike 1700-tallskart har Bispegatas løp vært kjent, men under ulike navn. For eksempel var gata sent på 1700-tallet kjent under navnet Strandgaden, et navn den fikk etter tettstedet Stranden som lå her på 1600- og 1700-tallet. Gatas oppbygning, omfang og utseende har vi derimot visst lite om. Om ikke lenge håper vi å grave fram det enda eldre tredekket. I middelalderen var dette gateløpet kjent som Bispeallmenningen, og gikk fra Oslo torg, ved dagens Oslo gate, og vestover rett ned til sjøen. Følg med på senere blogginnlegg når vi starter vandringen ned Bispegatas trebrolegning!

Kilder:

Engen, Trond. 2012. Alunskifer brukt som fyllmasse – spor av en glemt industrihistorie. Norsk Maritimt Museums Årbok 2012:111–123. Norsk Maritimt Museum, Oslo.

Fischer, Gerhard. 1950. Oslo under Eikaberg: 1050-1624-1950. Oslo, Aschehoug.

Roede, Lars. 2008. Gatelangs i Oslo gjennom 400 år. Byminner nr. 1-2008.

Schia, Erik. 1995. Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen. Oslo, Aschehoug.

Skrevet av Mari Dyrstad Hartvigsen

I NIKUs pågående utgravninger i forkant av Bane NORs utbygging av Follobanen i Oslo er det funnet to keramikkskår fra samme type krukke: Bauerntantz-Krüge. Krukken ble produsert i Raeren, som ligger i dagens Belgia, nær grensen til Tyskland.

Figur 1: Bauerntantz-Krüge (Peasants’ Dancing Jug). Bilde med tillatelse fra Nasjonalmuseet, foto Frode Larsen. http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09625

I andre halvdel av 1500-tallet begynte pottemakere å produsere krukker med sylindrisk midtparti som gjorde det mulig å dekorere med friser (se figur 1). Frisene viser både religiøse og profane scener/motiver. Keramikkskårene fra Oslo viser dansescener, «bondedans», og kan knyttes til denne krukketypen fra Raeren.

Det ene skåret (se figur 2) viser overkroppen til to dansende mennesker med inskripsjonen «U MUS DAPER BL» som kommer fra strofen «GERHET DU MUS DAPER BLASEN». Det andre skåret viser underkroppen til to dansende mennesker. Skårene ble ikke funnet sammen, men er trolig fra samme tid.

Figur 2: To skår fra Bauerntantz-Krüge. Funnet under utgravning i Bispegata (Follobaneprosjektet). Foto: Kristine Ødeby/NIKU

NIKU i Bergen fant et lignende skår i forbindelse med utbyggingen av BIRs bossnett-system på Nordnes, med det religiøse motivet «Susanna og de eldre».

Kilder:

Adler, Beatrix. 2005. Early Stoneware Steins from the Les Paul Collection: A Survey of All German Stoneware centers 1500 to 1850. Krüger Duck Vorlag, Dillingen-Saar

Töpferei Museum Raeren:

http://toepfereimuseum.org/Raerener-Steinzeug/Steinzeug-der-Renaissance

Bilder:

Najonalmuseet, inventarnummer – OK-09625

(http://samling.nasjonalmuseet.no/no/object/OK-09625)

Skrevet av: Tone Bergland

En hare baker brød. Fra: http://www.bl.uk/catalogues/illuminatedmanuscripts/ILLUMIN.ASP?Size=mid&IllID=12382

«Vi skal ha harestek til middag!» Dette er en frase de aller færreste av oss hører til daglig. I middelalderen var det antakeligvis mye vanligere både å høre og si.

Det har blitt funnet deler av hareskjeletter under NIKUs pågående utgravningene under Bispegata i forbindelse med Follobaneprosjektet. Ble harer holdt som kjæledyr slik vi holder kaniner i dag?

Akkurat dette vet vi foreløpig for lite til å si noe om, men det vi vet er at harens pels var like myk og varm i dag som i middelalderen.

Pels var en viktig del av bekledningen, og pelsjakt var vanlig. Det krevdes snarer, eller spesiallagde piler med butt spiss (slik som denne her), for å bevare skinnet helt og uten hull.

Det var ikke bare harens myke skinn som ble verdsatt, også kjøttet ble utnyttet. Flere av harebeina ble funnet oppå et tregulv sammen med en hel del andre dyre- og fuglebein.

Beina er tolket som slakteavfall, fordi hugg- og skjæremerker viser at dyrene har blitt oppdelt. Vi kan med stor sannsynlighet si at kjæledyr ikke ble oppdelt, og at vi derfor kan anta at de harene vi til nå har funnet har endt i gryten.

Kanskje dette fatet har blitt brukt til å servere harestek? Knust fat foreløpig datert til rundt 1700 og deler av hareskjelett fra middelalder, ikke fra samme kontekst. Foto: Tone Bergland

Vil utgravningen etter hvert avdekke flere hareknokler? Er hare til middag vanligere enn vi før har trodd?

Vi håper at videre utgravninger under Bispegata vil kunne avdekke flere av middelalder-Oslos kulinariske hemmeligheter.

Skrevet av: Sara Langvik Berge

I hjertet av Middelalderbyen i Oslo, rett vest for Oslo Ladegårds hage, er Follobaneprosjektet nå godt i gang. I området under Bispegata skal en firespors jernbanekulvert bygges og Bispegata reetableres på kulvertens tak. Når dette er gjort, kan du snart ta toget fra Ski til Oslo S på 11 minutter (du rekker kanskje å drikke opp kaffen din før du er fremme).

Rester av Bispeborgen er fortsatt bevart i kjelleren under Oslo Ladegård. Foto fra Kulturetaten: http://www.mynewsdesk.com/no/kulturetaten/images/oslo-ladegaard-561813

Middelalderens bispeborg                                                                                                         Områdene som graves ut ligger et steinkast unna Ladegården, som er bygget oppå fundamentet til Oslo Bispeborg. Bispeborgen ble påbegynt av Bisp Nikolás Árnason på starten av 1200-tallet, og i kjelleren til Ladegården ligger restene av den såkalte «Bisp Nikolas vinterhall». Det har blitt gjort flere undersøkelser i Ladegårdskjelleren, av N. Nicolaysen 1865-68, O. Olsen 1962 – 68 og D. og G. Fischer 1965 – 68.

Hvelvet tak i kjelleren under Oslo Ladegård. Foto: Væring, Olaf Martin Peder, fra http://oslobilder.no/OMU/OB.F00894

Bispeallmenningen, som lå omtrentlig der Bispegaten har ligget frem til i dag, var trolig den sørlige grensen for biskopens eiendom. Eiendommen strakk seg ned mot havna i vest. Kongsgården lå ca. 500 meter sør for Bispeborgen. Langs sørsiden av allmenningen lå trehusbebyggelsen tett hele veien ned til havna.

I løpet av middelalderen ble Bispeborgen utvidet til et lukket forsvarsanlegg med ringmur. Ved reformasjonens innføring på 1500-tallet flyttet biskopen fra Bispeborgen og over til et nytt anlegg som ble etablert på ruinene av Olavsklosteret. I 1537 ga kongen tillatelse til at alt «undentaget thet store torn oc thet stenhus som staar uptil tornet oc tretti alne vidt på alle kantter om kring samme thoorne oc stiennhuus» kunne rives ned. I 1624 ble byen rammet av en så kraftig brann at kong Christian IV besluttet å flytte byen inn under Akershus festning. Den nye byen fikk navnet Christiania. Biskopen og hans menn var de eneste geistlige som fortsatt holdt til i Gamle Oslo. I de kommende århundrer ble de monumentale byggverkene av stein brutt ned, og de fleste bygninger jevnet med jorden.

Bispeborgen gjenfunnet?                                                                                                                  De første restene av Bispeborgen utenfor Ladegårdskjelleren ble påtruffet i Ladegårdshagen, i forbindelse med utbygging av jernbanen i 1903. Heinrich Jürgensen foretok arkeologiske undersøkelser i deler av hagen, og det ble avdekket en imponerende steinbygning. Bygningen ble kalt «sommerhallen», men dens alder og funksjon er fremdeles omdiskutert.

I 1954 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser under ledelse av Cato Enger i forbindelse med byggingen av jernbanekulvert for Nordre Tomter Spor. Denne kulverten skiller dagens to utgravningsområder.  Under Engers utgravning ble både Bispeallmenningen, murkjellere og trehus avdekket.  Noen av strukturene strekker seg ut i begge av dagens utgravningsfelter, og ble av Enger tolket til å være blant annet Bispeborgens «ytre ringmur».

Under avdekkingen av området vest for Nordre Tomter spor har det nå dukket opp en mur bestående av svære steinblokker. Muren er søndre del av en bygning som vi ennå ikke vet alder eller funksjon på. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU.

Videre vestover mot havna har det vært noen få spredte undersøkelser, men ingen som med sikkerhet har påtruffet rester av Bispeborgen. Biskopens materielle behov var stort, og det må ha vært nødvendig å ha bygninger for mange slags funksjoner. Den tidligere tolkningen av Bispeborgen som en kvadratisk borg, hovedsakelig beliggende øst for dagens undersøkelsesområde, kan se ut til å måtte vike for et større anlegg bestående av flere bygninger med ulike funksjoner. NIKU har til nå avdekket flere murer og kraftige fundamenter som må ha tilhørt bygninger av betydning.

Toppen av en nesten halvannen meter høy mur som står i direkte relasjon med tidligere utgravde murer fra Bispeborgen. Foto: Sara Langvik Berge/NIKU.

Etter hvert som Follobaneprosjektet skrider frem, vil vi blogge om de forskjellige bygningene og strukturene vi avdekker i tilknytning til Bispeborgen. Er Cato Engers ringmur en ringmur? Hvor langt vest har Bispeborgen ligget? Hvordan var Bispeborgen organisert? Follow Follo så får du kanskje svar!

Litteratur

Dahlin, E. 1982. Middelalderens bispegård i Oslo. En bygningsarkeologisk undersøkelse. Upubl. Magistergradsavhandling i nordisk arkeologi. Oslo 1982.

Diplomatarium Norvegicum

Skrevet av Kristine Ødeby

På Follobaneprosjektet i Oslo har vi på ett av utgravningsfeltene gravd fram et stort tregulv. Tregulvet var opprinnelig både langt og bredt (det har målt minst 10x10m), og utgravningen avdekket langsgående steinmurer i nordre og søndre ende av gulvet. Plankene er orientert øst–vest, parallelt med Bispegata, og ser ut til å ha vært bygd opp av to faser plankegulv med enkelte tverrgående planker imellom.

Tregulvets utstrekning på årets utgravning. Sett mot nord. Foto: Line Hovd/NIKU.

Den nordre delen av tregulvet som ble gravd ut høsten 2015. Sett mot sør. Foto: Aksel Haavik/NIKU.

Deler av tregulvet ble gravd ut allerede høsten 2015. Da kjente vi ikke gulvets totale utstrekning, men kunne se at det fortsatte inn i graveskråningen til feltet vi graver ut i nåværende prosjektfase. Gleden var derfor stor da det viste seg at tregulvet ikke bare fortsatte, men at det var mye større enn forventet. Rett vest for tregulvet har vi også gravd fram en rekke tverrgående planker som ligger med ca. en meters mellomrom. Disse plankene strekker seg fra tregulvets ende og vestover. Dersom det skulle vise seg at disse plankene er en fortsettelse av fundamenteringen til gulvet, og at plankegulvet er fjernet her, vil den opprinnelige lengden på tregulvet ha vært enda åtte meter lengre enn det som er bevart i dag. Det vil si et tregulv som er totalt 18 meter langt!

Gjenstandsfunn gjort i tilknytning til tregulvet. Øverst fra venstre: fiskesøkke av kleber og spillebrikke av bein. Nederst fra venstre: Tårnbrikke (sjakk) av gevir og ravperler. Alle foto: Sara Langvik Berge/NIKU.

Vi kjenner foreløpig ikke tregulvets datering eller funksjon, og vi vet ikke om det har vært utendørs eller innendørs, men vi har gjort en del gjenstandsfunn i lagene over og under det øverste plankedekket. Det aller mest merkbare er den store mengden dyrebein. Spesielt har vi funnet veldig mye bein av fugl, men også småfe, fisk, hare, katt, hund og til og med rådyr! Det at det ligger så mye dyrebein oppå gulvet har ledet oss til en tolkning om at det har vært en del lystige lag her. Siden vi i tillegg har gjort funn av spillebrikker og ravperler, kan vi bare begynne å forestille oss festlighetene som har utspilt seg. Blant arkeologene har fantasien fått fritt spillerom, og vi har sett for oss et langbord med mange velkledde gjester, svært god stemning, store mengder stekt fugl, trolig mye god drikke og underholdning i form av spill og sang.